Smule panikk nå

Julegaver utløser et unødvendig kjøpspress. Når cirka en million norske forbrukere over 18 år opplever julegaver som en økonomisk belastning, er det illevarslende og et tegn på at det kanskje har gått for langt.

Kjente jeg fikk en smule panikk nå i stad.. Var på en nettside hvor det stod: «Nå er det kun 5 helger igjen til jul..» Kjente panikken og frykten i kroppen steg.. Jeg ser jo at november begynner å gå i rasende fart forbi. Jeg vet jo at jeg skaper denne panikken selv, men kan ha noe med at jeg pleier å være ferdig mer eller mindre med julegaver alt… Men det har jo vært noe annet på agendaen i år som har tatt mye tid.. Merkelig det der.. Men har kommet i gang med noe. Har fått kjøpt noen få gaver, samt har hjulpet mannen å kjøpe sine. Så da kan jeg fokusere på mine. Før var det lettere synes jeg, å kjøpe gaver. Nå vil en jo være den personen som gir den «beste» gaven. Og en bruker mye energi og tanker på gaver en skal kjøpe. Og veldig frustrende når en da bare får noe «fjas» tilbake. Misforstå meg rett, jeg setter pris på gaver og tenker ikke pris, så lenge omtanken er bak det, og at du vet at personen har brukt tid på å finne noe som passer deg. Men bytting av penger er virkelig ikke nødvendig. Tenk selv på hvordan du hadde følt det om du hadde løpt senteret rundt for å finne den perfekte gaven til din venninne, også får du en lipsyl tilbake.. Du hadde følt deg litt lurt?

Leste en artikkel på nettet, «Julegaver tynger en million nordmenn«. Og jeg må jo si at jeg kjenner meg igjen i dette. Dette med å kjenne på det økonomisk. Jeg er jo og i den gruppen av mennesker som er redd for at folk skal føle jeg bruker for lite penger på en. Men dette gjelder ikke bare julegaver.. Jeg har det problemet med bursdagsgaver og. Når det gjelder meg selv, så skal ikke gaver til meg koste allverden det er ikke det jeg bryr meg om det. Jeg liker heller at det kanskje er laget noe til meg, eller noe som viser at du kjenner meg. Men jeg vil heller ikke at du skal ha stresset deg i hjel med å kjøpe noe til meg.

julegaver

Tydelig klasseskille

Et interessant funn i undersøkelsen er at folk med en inntekt på inntil 400.000 kroner, planlegger å bruke 20 prosent mindre på julegaver. Men de som tjener over 1 million kroner, tror de kommer til å øke julegavebudsjettet med 5 prosent.

Jeg er tydeligvis i den millionklassen.. Haha! Med min lønn på langt under en million. Jeg tror jeg er nødt å begynne med en fast pris til hver enkelt person. Jeg går over stokk og stein for å kjøpe det personen vil ha, eller ønsker seg. I fjor så hadde mannen og jeg egentlig en bestemt pris på 500 kr. Den hadde jeg allerede i sommerferien brutt, jeg fant Star Wars figurer som jeg ikke kunne la hver å kjøpe.. Og det hjalp ikke med at jeg kjøpte mer, det ble jo en vinter camo klær til jakten. Tror ikke det blir noe bedre i år heller.. Haha! Nei jeg synes det å kjøpe julegaver er generelt koselig, men nå er det kommet til det punktet at når begynner det å «haste» og da blir det en stressfaktor og ikke en glede. Og det å kjøpe gaver til en som ikke har noen ønsker er jo ikke akkurat moro.. Selv om jeg kjenner meg igjen i det. Det er noe med at en har kommet i en viss alder, hvor en egentlig har alt en trenge. Så en må jo bare vri hodet med hva trenger jeg?

Nei nå skal jeg nyte en julebrus og en klementin! Ha en flott kveld videre, og lykke til med julegave shoppingen! Husk det er tanken som teller!

 

En liten smakebit av fremtiden

Denne helgen har vi opplevd alle foreldres mareritt.. Lille Leia stakk av.. Vi var jo som sagt i dåp i Sverige. Vi har katteluke slik at hun kan komme og gå som hun selv vil. Hun har alltid holdt seg i nærheten. Men på lørdag fikk vi melding på Facebook at hun hadde prøvd å komme seg inn hos noen andre her i nabolaget. Hun hadde skrapet på døren og stått der og mjauet.

Vi fikk beskjeder hele lørdag og søndagen at hun befant seg i området. Men da vi kom hjem så kom hun ikke. Vi ropte, gikk å lette etter henne, men vi fant henne ikke.

Mandagen kom og fortsatt ingen Leia å se.. Det ble ny leting etter henne.. Men fortsatt ingen katt å se. Det var vanskelig og tøft å ikke finne henne.. Kjente at jeg slet med å sove, og konsentrere meg og slappe av. Hun er så liten og så skjør.. Jeg begynte å tenke de værste tankene.. Men i og med at noen hadde sett henne i gatene betrygget meg litt. Men tenkt om noen hadde tatt henne med inn.. Og ikke ville gi henne tilbake.. Vi kjørte en tur for å se etter henne. Men fortsatt ingen Leia å se. Andre katter kom.. Men ikke vår Leia.. Det begynte å bli sent, og ikke minst kaldt om kvelden. Det gjorde ikke bekymringen mindre.

Så satt vi på toget på vei hjem i går, hvor det plinger inn en melding på Facebook, at noen her hadde tatt henne med inn og holdt henne der til vi kom hjem. Pulsen sank og jeg kjente at jeg klarte å slappe av. Jeg hadde printet ut lapper vi kunne henge ute.. Var forberedt på å henge opp disse. Men det slapp vi heldigvis! Hun var skjelven og spiste som bare det når hun kom hjem. Brukte litt tid virket det som på å komme til seg selv og skjønne at hun var hjemme igjen.. Men nå blir hun holdt inne, vi slipper henne ikke ut på en stund nå.. Kan vel kalle at hun nå har husarrest! Haha.. Jeg trodde aldri jeg ville bli en slik mor.. Men er vel slik det føles når barnet blir borte..

Matvraket vårt endelig hjemme
Matvraket vårt endelig hjemme

Må en virkelig dele alt en hører?

Synes ikke du det er frekt å deles andres nyhet? Å fortelle noen om noen andres glede eller sorg? Når ble det din nyhet? Og når ble den retten din?


Vi er jo de aller fleste på Facebook, Instagram, Google+, Twitter, Snapchat ja lista er lang på de sosiale media`er som benyttes. Og på alle deler vi noe. Det kan være din egen nyhet, din glede over noe nytt som har skjedd i livet. At du har fått førerkortet, bestått en eksamen, kjøpt deg bil, båt, hus ol.. Men i det du skal trykke send på nettstedet så ser du alt at noen har delt det for deg. De har allerede sendt ut en gratulasjons melding på dine vegne. Den nyheten du selv ønsket og gledet deg til å dele. Du har bare ikke rukket å få skrevet den ennå. Men nå er den delt for deg.. Det var vel greit var det ikke?

Hvorfor har vi blitt slik? Hvilken rett har jeg til å dele din nyheten?

Kan være noen ekstra hormoner som gjør at jeg føler litt ekstra på dette.. Men jeg kjenner at den dagen vi får dette barnet som ligger inni magen min, dette barnet som vi venter så gjerne på. Så vil vi at ingen andre skal få lov å dele vår nyhet, om vi vil dele den med hele verden i det hele tatt. Men må vi unngå å fortelle det til noen før det har gått en stund, slik at vi kan dele vår egen nyhet? Jeg vet ikke når vi alle ble så nysgjerrige på andres liv eller nyheter at vi graver rundt og spør andre om hva som har skjedd med den eller den. Er ditt eget liv så kjedelig at en må finne andre måter å underholde seg på? Eller bare undersøke om andre har det bedre/verre en deg selv? Nei jeg vil kunne dele mine gleder selv, jeg vil kunne være den første til å fortelle min mor, søster, bestevenninne eller egentlig alle mine venner uten at dette er blitt fortalt til vedkommende. Må jeg virkelig si at dette er en nyhet jeg vil dele selv.. Har vi kommet så langt? Når ble dette en allmen viten?


Ett annet spørsmål jeg har er dette med å legge ut bilder av barnet.. At folk ikke er kyniske nok til å tenke over hva de legger ut og hvordan dette kan «påvirkes» i fremtiden. Selv om jeg tror at ett bilde av meg som en 1 åring som spiser grøt og har dette i hele ansiktet, hadde nok ikke dette påvirket mulighet å få jobb eller lignende. Flaut mulig, men ikke noe mer enn det. Men likevel, er det greit? Å legge ut noe sånt?
Dette barnet har ikke sagt ja til å bli avbildet og lagt ut på nett. Hvilken rett har vi til å bare gjøre det? Er ett bilde først lagt ut på nettet, så er det der ute.. Det blir aldri borte selv om du sletter det.. Tenk på det neste gang du har lyst å legge ut ett bilde av noen eller kanskje deg selv fordi det er morsomt. Det kan bite deg i ræva senere i livet!

Two women gossiping in studio (B&W)