Vi lever alle i frykt. Vi er alle forskjellige og er redde/frykter forskjellige ting. For noen går det mer personlig på ting, andre er kanskje dyr, mennesker ol.

Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.

Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdala neuronene i hjernen.

Er jeg bra nok? Er jeg flink nok? Er de like glad i meg som i storesøster. Er jeg pen nok? Elsker han virkelig meg eller venter han på noe bedre? Trener jeg rett? Spiser jeg rett? Er jeg god nok venn?

Jeg har stilt meg disse spørsmålene omtrent hver dag. Fra jeg var liten hadde jeg store problemer å tro at mamma og pappa var like glad i meg som de var i min søster. For meg var hun alltid den flinke, den som gjorde mamma og pappa stolt.
Jeg var den svarte «får«. Jeg følte det i hvert fall. Jeg var meget rebell som ungdom, så var kanskje ikke så rart at jeg fikk stempelet. Men jeg hadde og mine grunner til oppførsel sett i etterkant. Men som barn var det vondt å ikke føle seg verdt nok. Ikke misforstå meg, mine foreldre viste kjærlighet og at de var glad i meg. Men jeg følte meg alltid i veien og at jeg tok plass. Følte ikke at jeg passet inn. At det var mas.
Men igjen, dette var jo bare alt i mitt hodet, på at jeg følte selv jeg ikke var bra nok.

Jeg har har og slitt med å tro at jeg er verdt nok for mannen som jeg nå har giftet meg med, i begynnelsen var jeg livredd for at jeg ikke var bra nok. At han ventet bare på noe bedre. Hvordan kunne jeg få en slik mann? En så kjekk, snill fantastisk mann? Som viste kjærlighet, omsorg og satte meg først. Fortjente jeg dette? Vil han være utro som alle andre? Er han fornøyd med hvordan jeg snakker? Hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg går? Kler jeg meg bra nok? Synes han jeg bryr meg for mye eller for lite om mitt utseende?

Det er ett ordtak: «Hvis du kunne deg selv igjennom mine øyne»
Jeg synes det er en flott setningen. Tenk om du kunne se deg hvordan andre ser deg? Man går rundt og har en oppfatning om seg selv. Man er redd for å ikke bli likt av andre, at andre skal se våre mangler. Men vi glemmer at andre har en annen synsvinkel av deg, og hvordan de ser på deg. Hvor mye tid og energi skal man måtte bruke på å bli kjent med alle de hundrevis av verdener og deretter tilpasse seg hver enkel persons verden. Det er umulig! Jeg vet dette, jeg må bare minne meg selv på det hver eneste dag. Det –er- ok, å ikke bli likt av alle. Alle kan ikke like deg!

En annen frykt jeg har er edderkopper! Her er jeg nesten på stadiet til å kalle det en fobi! Jeg har blitt litt flinkere ved tiden. Men jeg takler de svært dårlig. Ser jeg en på gulvet finner jeg den tyngste boka jeg kan finne og hiver den på den.. Nistirrer på den frem til noen andre kan ta den bort.. For jeg våger ikke å løfte på boka! Tenk om den lever!!!!! For noen år siden når jeg bodde i en sokkelleilighet i Asker, så hadde jeg vaskerom inne på ett vaskerom. En dag jeg skulle vaske klær var det en edderkopp på døra inn til vaskerommet(heldigvis måtte jeg ut gjennom en dør fra min leilighet før jeg kom inn dit). Jeg gikk ikke inn dit på to uker.. Selv om jeg fikk beskjed om at den var borte. Jeg nektet.. Jeg har og blitt totalt lammet på badet av en edderkopp som var på speilet. Tror jeg stod på badet i nesten en time og bare så på den.. Klarte ikke få frem ord..
På mitt utdrikkingslag fikk jeg virkelig teste mine grenser på dette når jeg tok på en tarantella.
Nå skal det sies at jeg stod bak en venninne og tok så vidt på den med fingeren! Men der gikk grensen!

Nå lever jeg i en annen type frykt.. Nå som jeg er gravid.. Jeg er ofte engstelig for at det skal skje noe. At det er noe galt med barnet eller at jeg eller vi blir det jo.. Jeg er jo ikke alene om å være gravid selv om jeg bærer på barnet 🙂 Redd for at vi skal miste det. At når vi kommer til ultralyden at vi får beskjed om at fosteret er dødt. Men jeg vet jo at en kan ikke gå rundt og være redd for dette.. Og hvis det viser seg at det skulle skje noe med barnet så er det en grunn. At barnet ikke er friskt. Så en må nesten bare tenke at dette går bra. Men er ikke så lett med alle disse hormoner og følelser. Den setter sine spor i seg denne frykten. Jeg er jo og redd for at jeg ikke gjør livet for barnet lett der inne, med tanke på at jeg sliter sånn med å holde på mat. Spiser jeg eventuelt de rette matvarene? Lever jeg sunt nok? Slik spørsmål setter jeg meg daglig. Og jeg synes det av og til er vanskelig å være gravid når en er ute. Hva kan en spise, hva kan en ikke spise.. Selv om en kan leve så normalt som mulig er det visse forhåndsregler en skal følge. Etter at jeg leste at det ikke var bra å spise skinke, så fikk jeg totalt panikk for å spise skinke ute.. Selv om dette skal jo være trygt, det ikke bare å gi slipp på redselen på å gjøre noe feil og galt. Og utsette dette barnet for noe farlig.

Er du redd, eller frykter noe?