Vi lever i 2017 – men fortsatt i 1950

Hvis jeg sier lege, hva tenker du da? Jo som regel mann, sier jeg it-konsulent, tenker en også mann. Snekker/håndverker – mann, rørlegger og elektrikker – mann. Hore – kvinne. Sykepleier – kvinne. Barnehageassistent – Kvinne. Jordmor – kvinne.. Leder? Mann.. Hvorfor er det slik? Vi lever i 2017, men fortsatt er yrkene vi velger kjønns-dominerte. Hvis en googler kjønnssegregert, vil en se mange artikler om hvilke yrker som er vanlig for kvinner, og hva som er vanlig for menn. I Studenttorget har de skrevet en artikkel om dette:

Norge i dag er arbeidslivet fortsatt relativt segregert, og det kan virke som om det er langt igjen før begrepet «typiske kvinne- og mannsdominerte yrker» forsvinner.

Og i det som blir kalt verdens mest likestilte land, velges det fortsatt overraskende tradisjonelt. Dette er det såkalte likestillingsparadokset, og grunnene er blitt heftig diskutert. Spesielt i kjølvannet av  Harald Eias «Hjernevask», som pekte på forskjeller i kjønnenes biologi som en mulig kilde til forklaring. Debatten om arv og miljøs respektive påvirkningskraft pågår fortsatt i høyeste grad, og vil nok ikke stilne med det første. At det fortsatt finnes forskjeller i yrkesvalg er det imidlertid liten tvil om.

– Navnet på linjen kan også ha noe å si for kjønnsfordelingen. Når man tenker «datateknikk» tenker man kanskje på dataspill og hva som er inne i en datamaskin. Dette høres jo veldig guttete ut! Jenter har en tendens til å velge linjer som ikke har så tekniske navn. Linjer med navn som  inneholder informasjon og kommunikasjon har mange flere kvinnelige søkere. For eksempel har linjen for kommunikasjonsteknologi, som har de fleste fagene med oss de første årene, nesten halvparten jenter, sier Ystmark.

Og det nevnes og at kvinner har ofte lavere ambisjoner for arbeidslivet enn hva menn har. Vi har ofte ikke ambisjoner å tjene mest, kommet høyt i ledelsen ol, grunnet at kvinner som oftest prioriterer familielivet ovenfor jobb. Dette er kanskje kvinnes «feil» at vi er mer interessert i det enn å komme opp i store posisjoner. For min egen del er ikke lykken det å ha den øverste topp jobben, eller tjene mest mulig om dette gjør at jeg ikke får se familien min. Lykke for meg er å ha en familie, og barn som har sine foreldre rundt seg, og at en har så en klarer seg. Alt handler om hva en er lykkelig med.

I Aftenposten er det også skrevet om dette, hvor de starter med:

Kvinner er mindre kjønnstradisjonelle når de velger fag og yrke enn tidligere, mens menn er like tradisjonstro. Det kan gi utfordringer for helsesektoren fremover.

Sakte og ujevn utvikling

Til tross for at flere kvinner velger utradisjonelt, er arbeidsmarkedet fremdeles temmelig kjønnsdelt i likestillingslandet Norge.

I ni av de ti mest vanlige yrkene for kvinner i Norge er mer enn 70 prosent kvinner. En tilsvarende situasjon for menn finner man i åtte av de ti mest vanlige yrkene for menn.

— Utviklingen går sakte og ujevnt. Noen kvinnedominerte yrker, som sykepleier og førskolelærer, har fått inn noen flere menn de siste 15 årene, mens det har blitt færre mannlige sosionomer for eksempel. Og yrker som dataingeniør og datatekniker har bare blitt mer mannsdominerte, sier Reisel.

Menn vil i mindre grad velge tradisjonelt kvinnedominerte yrker, fordi de mannsdominerte yrkene har bedre lønn, høyere prestisje og bedre arbeidsbetingelser.

Forskerne ved ISF peker på mønstre som kan forsterke kjønnsvalgene:

I mannsdominerte yrker, særlig i privat sektor, vil mangel på arbeidstakere med riktig kompetanse gjerne gjøre yrket mer attraktivt og lønnen høyere.

I mer kvinnedominerte yrker derimot, ofte i offentlig sektor, vil mangel på arbeidstakere med rett kompetanse oftere føre til at kompetansekravene senkes fremfor at lønnen settes opp for å konkurrere om de beste hodene.

— Selv om vi har kommet langt med likestilte normer ellers i samfunnet, så henger det kjønnsdelte arbeidsmarkedet sammen med strukturer som deltidsarbeid, lønnsforskjeller og arbeidsmiljø i henholdsvis kvinnedominerte og mannsdominerte yrker, slik at utviklingen virker selvforsterkende, sier Reisel.

Kilde: Aftenposten

 

I 2025 mener Statistisk sentralbyrås at det vil være underskudd på rundt 35 000 med utdannelse innenfor pleie og omsorgsfag. Dette er grunnet av halvparten av befolkningen blir rekruttert. Dette vil KS- som har prosjektet «Menn i helse» snu på, via NAV får de arbeidssøkende menn som har arbeidserfaring, men som ikke ville valgt å bli helsefagarbeidere.

— Det er kun ti prosent menn ansatt i helsesektoren i dag. Vi ønsker å heve denne andelen. Både fordi det vil være avgjørende for å møte etterspørselen etter arbeidskraft her fremover. Og fordi det er viktig å speile brukerne av helsetjenester i større grad, sier Eli Sogn Iversen i KS, som er prosjektleder for «Menn i helse».

Forskerne ved Institutt for samfunnsforskning mener noe av årsakene til at kjønnsdelingen på arbeidsmarkedet er seiglivet, er at det har vært større oppmerksomhet rundt å få kvinner til å søke seg til mannsdominerte fag og yrker, enn å få menn til å søke seg til kvinnedominerte fag.

Og her har de ett poeng, vi kvinner jobber hardt for likestilling, vi skal ikke holdes utenom, men hvorfor blir ikke menn behandlet på samme måte? Hvorfor er det ikke gjort mer arbeid for å få menn i typiske «kvinne-jobber»?

— Debatten har lenge dreid seg om at kvinnene tar for kjønnstradisjonelle yrkesvalg, men så er det jo omvendt. Det er mennene som velger som før, sier Teigen.

Hun peker på selvforsterkende prosesser i valg av utdanning, der jentene har mer å vinne enn guttene ved å velge utradisjonelt.

— For jentene er det en større gulrot å velge mannsdominerte fag og yrker, fordi det oftere leder til høyere lønn og status. For gutter er det ofte omvendt, sier Teigen.

Hun etterlyser mer eksperimentering med ulike tiltak i forbindelse med unges utdanningsvalg.

— Et utdanningsstipend for gutter som velger fag med overvekt av jenter, som helse- og omsorgsfag, kunne vært ett tiltak. Da kunne man gjort om deler av lånet til stipend ved fullført utdanning. Man vet ikke om det ville virke, men det er enkelt å prøve ut og evaluere i etterkant.

Vi lever i 2017, men fortsatt henger vi igjen på hvordan vi vil samfunnet skal være og hvordan det faktisk er.

Og hvorfor er det slik at i 2017 så er det fortsatt mammaer som er mamma. Hvorfor er fars rolle fortsatt svar?

Trenger du virkelig forhåndsregler for å ikke være utro??? 

Som jeg daglig gjør surfer jeg på nettet for å lese hva som skjer her i landet eller andre deler av verden. Nå har dette Zika viruset hatt mye fokus. Og det er jo ikke så rart etter hvor skummelt dette viruset kan være. Kjenner jeg ble ekstra engstelig siden jeg selv er gravid.. Heldigvis så er det for kaldt her i Norge for at denne myggen skal komme seg hit..

Men så skrollet jeg meg videre nedover.. Hvor det plutselig står; «Metodene for å hindre utroskap»

Jeg fikk ikke lest denne da jeg ikke har VG pluss.. Men virkelig.. Har vi kommet dit hvor vi trenger hjelp for å ikke være utro??? Trenger du virkelig retningslinjene for å ikke ta det skrittet for langt?? Jeg trodde at det å være trofast var en enkel sak jeg. Og det å holde din partner trofast er jo ikke vanskelig det heller..

Jeg mener jenter, dette er enkelt! Passer du på at mannen din får tafse på puppene dine, gir han en god håndjobb eller en støvsuger jobb sånn titt og ofte, passer på å fore han med mat og øl så er du safe altså.. 😉

Frykt

Lammende_frykt

Vi lever alle i frykt. Vi er alle forskjellige og er redde/frykter forskjellige ting. For noen går det mer personlig på ting, andre er kanskje dyr, mennesker ol.

Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoiaskrekk eller fobi.

Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdala neuronene i hjernen.

Er jeg bra nok? Er jeg flink nok? Er de like glad i meg som i storesøster. Er jeg pen nok? Elsker han virkelig meg eller venter han på noe bedre? Trener jeg rett? Spiser jeg rett? Er jeg god nok venn?

Jeg har stilt meg disse spørsmålene omtrent hver dag. Fra jeg var liten hadde jeg store problemer å tro at mamma og pappa var like glad i meg som de var i min søster. For meg var hun alltid den flinke, den som gjorde mamma og pappa stolt.
Jeg var den svarte «får«. Jeg følte det i hvert fall. Jeg var meget rebell som ungdom, så var kanskje ikke så rart at jeg fikk stempelet. Men jeg hadde og mine grunner til oppførsel sett i etterkant. Men som barn var det vondt å ikke føle seg verdt nok. Ikke misforstå meg, mine foreldre viste kjærlighet og at de var glad i meg. Men jeg følte meg alltid i veien og at jeg tok plass. Følte ikke at jeg passet inn. At det var mas.
Men igjen, dette var jo bare alt i mitt hodet, på at jeg følte selv jeg ikke var bra nok.

Jeg har har og slitt med å tro at jeg er verdt nok for mannen som jeg nå har giftet meg med, i begynnelsen var jeg livredd for at jeg ikke var bra nok. At han ventet bare på noe bedre. Hvordan kunne jeg få en slik mann? En så kjekk, snill fantastisk mann? Som viste kjærlighet, omsorg og satte meg først. Fortjente jeg dette? Vil han være utro som alle andre? Er han fornøyd med hvordan jeg snakker? Hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg går? Kler jeg meg bra nok? Synes han jeg bryr meg for mye eller for lite om mitt utseende?

Det er ett ordtak: «Hvis du kunne deg selv igjennom mine øyne»
Jeg synes det er en flott setningen. Tenk om du kunne se deg hvordan andre ser deg? Man går rundt og har en oppfatning om seg selv. Man er redd for å ikke bli likt av andre, at andre skal se våre mangler. Men vi glemmer at andre har en annen synsvinkel av deg, og hvordan de ser på deg. Hvor mye tid og energi skal man måtte bruke på å bli kjent med alle de hundrevis av verdener og deretter tilpasse seg hver enkel persons verden. Det er umulig! Jeg vet dette, jeg må bare minne meg selv på det hver eneste dag. Det –er- ok, å ikke bli likt av alle. Alle kan ikke like deg!

En annen frykt jeg har er edderkopper! Her er jeg nesten på stadiet til å kalle det en fobi! Jeg har blitt litt flinkere ved tiden. Men jeg takler de svært dårlig. Ser jeg en på gulvet finner jeg den tyngste boka jeg kan finne og hiver den på den.. Nistirrer på den frem til noen andre kan ta den bort.. For jeg våger ikke å løfte på boka! Tenk om den lever!!!!! For noen år siden når jeg bodde i en sokkelleilighet i Asker, så hadde jeg vaskerom inne på ett vaskerom. En dag jeg skulle vaske klær var det en edderkopp på døra inn til vaskerommet(heldigvis måtte jeg ut gjennom en dør fra min leilighet før jeg kom inn dit). Jeg gikk ikke inn dit på to uker.. Selv om jeg fikk beskjed om at den var borte. Jeg nektet.. Jeg har og blitt totalt lammet på badet av en edderkopp som var på speilet. Tror jeg stod på badet i nesten en time og bare så på den.. Klarte ikke få frem ord..
På mitt utdrikkingslag fikk jeg virkelig teste mine grenser på dette når jeg tok på en tarantella.
Nå skal det sies at jeg stod bak en venninne og tok så vidt på den med fingeren! Men der gikk grensen!

IMG_7816

Nå lever jeg i en annen type frykt.. Nå som jeg er gravid.. Jeg er ofte engstelig for at det skal skje noe. At det er noe galt med barnet eller at jeg eller vi blir det jo.. Jeg er jo ikke alene om å være gravid selv om jeg bærer på barnet 🙂 Redd for at vi skal miste det. At når vi kommer til ultralyden at vi får beskjed om at fosteret er dødt. Men jeg vet jo at en kan ikke gå rundt og være redd for dette.. Og hvis det viser seg at det skulle skje noe med barnet så er det en grunn. At barnet ikke er friskt. Så en må nesten bare tenke at dette går bra. Men er ikke så lett med alle disse hormoner og følelser. Den setter sine spor i seg denne frykten. Jeg er jo og redd for at jeg ikke gjør livet for barnet lett der inne, med tanke på at jeg sliter sånn med å holde på mat. Spiser jeg eventuelt de rette matvarene? Lever jeg sunt nok? Slik spørsmål setter jeg meg daglig. Og jeg synes det av og til er vanskelig å være gravid når en er ute. Hva kan en spise, hva kan en ikke spise.. Selv om en kan leve så normalt som mulig er det visse forhåndsregler en skal følge. Etter at jeg leste at det ikke var bra å spise skinke, så fikk jeg totalt panikk for å spise skinke ute.. Selv om dette skal jo være trygt, det ikke bare å gi slipp på redselen på å gjøre noe feil og galt. Og utsette dette barnet for noe farlig.

Er du redd, eller frykter noe?