Stikkord: kjærlighet

Ensomhet

Kristine Asmus Gustavsen

Ensomhet er tøft, og du kan være ensom på så mange måter.

Jeg har det veldig fint med min lille familie her. Jeg har selv valgt å flytte. Jeg har en fantstisk mann, har en fantstisk sønn og gode naboer. Men jeg kan likevel føle meg ensom. Jeg har ingen av min venninner her nede, familien min bor en times tid unna. Det er ikke bare å finne hverken tid eller anledning til å bare dra noe sted når avstandene er så store. Ting må planlegges litt på en annen måte. Etter leggetid på han lille er det litt for sent å bruke en god time å komme seg frem, før du nesten må snu i døra for å kjøre hjem igjen.

Jeg føler meg ikke ensom hele tiden, men det kommer tider hvor jeg kjenner på savnet litt mer. De gangene jeg skulle ønske at jeg kunne tatt meg en liten tur ut etter legging, og være litt sosial, og bare være Kristine, og ikke mamma. Men igjen er jeg selv ansvarlig for å gjøre meg selv lykkelig og ha det bra.

Ensomheten kan og slå inn når jeg ser min mann holde på med ting, han har jo flere interesser, hobbyer og ting og finne på. Jeg har vel aldri funnet meg en skikkelig hobby, jeg liker å høre på musikk, danse, synge og lese bøker. Men det er jo egentlig ikke en hobby i den forstand..

Men nå har jeg blitt med på å strikke ett skjerf til Kirkens bymisjon, med jobben. Så kanskje jeg finner meg en strikke hobby?? Foreløpig så er ikke strikking helt min greie, men jeg prøver!! Haha!!

Som du ser så er ikke min strikke kunnskap så god.. Det er blitt tatt opp noen ganger nå, men det blir ett skjerf med masse kjærlighet.. Skal nevnes at jeg har fått god hjelp av Mamman min, søstra mi, og naboen..

I en verden av sosiale medier

Kristine Asmus Gustavsen

Hver dag tar du å sjekker, sjekker om det har skjedd noe i «verden». Vi blir møtt med bilder av fantastiske hus, middager, treningsøkter og «lykkelig» familie bilder. Men er virkelig alt så glansfult som vi skal ha det til?

Vi lever i en verden fylt med sosiale medier, vi bruker facebook, instagram, snapchat, whatsup, twitter, ja you name it. Her blir vi fylt med folk som poster bilder av treningsøkter, sunne middager, hus som er ryddige, glamour og en prisklasse som ingen har råd til. Par som er på kjærlighetsturer, eller har det romantisk hele tiden. Og hvorfor blir dette postet og hva vil en oppnå?

Det stod en post i KK, om at par som ikke legger ut bilder av selv i sosiale medier er mer lykkelig enn de som stadig poster bilder av seg selv sammen.

«Sosiale medier gjør oss tristere, hovedsakelig fordi vi sammenligner oss med andre. Når man likevel velger å poste, så velger man å poste ting som gir mest mulig likes eller sympati, sier Svein Øverland, psykolog med spesialisering innen barne- og ungdomspsykiatri.»

Her kommer det ett poeng, er man lykkelig så er du kanskje ikke ute etter masse likes, at andre skal se hvor «lykkelig» du er. For du er lykkelig, og trenger ikke å dokumentere dette for hele verden.

Når du oppsøker disse bildene blir det da noe du sammenligner deg med, og tenker, hm jeg har ikke trent på 2 uker, jeg er lat, oi jeg har spist burger, jeg er usunn, oi jeg har ikke lagt ut bilde av kropp/familie og hus, jeg kan ikke ha det bra.. Hvorfor er det slik?

Hvorfor må vi ha ett ønske om å vise alle skal det « perfekte» liv? For ingen har det strøkent 100% av tiden, unger som spiser alle måltider og tid til å trene og holde kroppen i «normal» i disse så kalte tidsklemmen. Og for de som klarer dette, har de ett bra familieliv i tillegg?

Kanskje vi heller skal fokusere på vårt eget liv, og og ikke prøve å kopiere det «perfekte liv»




Jeg elsker deg

Kristine Asmus Gustavsen

Noen ord er mer skumle å si enn andre, ordet jeg elsker deg er det største du kan si til noen, når vet du om du er klar?

 

Ordet «jeg elsker deg» er ett stort ord, ett ord du ikke sier til noen før du virkelig mener det. Og det er jo i bunn og grunn fordi det er det største ordet du kan si til en person du er glad i.

Men frykten for at det ikke blir sagt tilbake er stor. Hva om vedkommende ikke mener det samme? Hva om personen du sier det til ikke er klar, eller klarer å si de tre ordene? Hva da??

For det er jo ett slag i tryne når du åpner deg, og gir alt av deg selv, og sier disse tre ordene » jeg elsker deg» som er det største du kan si til noen og vedkommende da ikke sier det tilbake. Du har på en måte åpnet en dør som ikke kan lukkes.. Du kan ikke bare le det bort og si «haha, bare tulla altså…» for det vil du jo se at vedkommende ikke gjør nettopp det.. Du vil se frykten, sårbarheten, og personen tvers igjennom når disse ordene kommer ut. For dette er tre ord en ikke skal bruke uten mening. Dette er tre ord som skal være sikkert i ditt sinn og hjerte før det brukes.

Som ungdom ble disse ordne brukt fort, fordi da skjønte vi ikke betydningen av ordet på samme måte som du gjør som voksen. Når du blir voksen skjønner du at dette ordet brukes kun når du virkelig mener det. Du kjenner på hele kroppen at dette ordet vil ut av kroppen, men igjen blir du som en tenåring, livredd for å si noe som kan drite deg ut, og ikke minst skape en klein situasjon.

Men igjen, skal du holde igjen? Eller hoppe i det?

I morgen kan det være for sent..