Barnefri for en dag!

13. juni 2016 Kristine Asmus Gustavsen

Ja du leste rett! Vi har hatt barnefri!! Alt nå tenker du. Ungen er jo ikke mer enn 2 måneder og 24 dager, det er vel alt for tidlig???

Det var min første tanke som slo meg når jeg sa det høyt til mamma. Mannen skulle til Kristiansand for å jobbe. Så jeg tenkte at dette var en mulighet for meg å vaske hus uten å bli avbrutt til en hver tid. Så jeg spurte mamma om de kanskje hadde lyst til å ha han fra mandag til tirsdag. Min mor ble hoppende glad og svarte ja ja JA!! Men i det jeg hadde sagt det og hun svarte ja, kom det plutselig over meg.. Hva er det jeg gjør nå?? Hallo i luken!! Dette er vel ikke greit?? Skal jeg sende bort mitt barn for å få en natts søvn og rydding og vasking av hus.?? Det er vel ikke innafor? Hva slags mor er jeg?? Så jeg gikk litt i tenkeboksen.. Jeg måtte tenke litt mer på det.. Hadde ut uken å kjenne på det. Hva om han bare skrek? Hva om han slo seg fullstendig vrang? At han plutselig ikke ville ha flaske? Ett snev av meg og tenkte hva om han ville savne mammaen sin?? Men etter litt frem og tilbake så viste jeg at han var i de beste hender, og ville komme tilbake til en opplagt mamma. Noe både han og jeg tjener på.

Så etter at det var bestemt og jeg nevnte det for mannen, som og tenkte at dette var kanskje litt tidlig, men som igjen ble enig med meg at dette ville gå fint. Hvor på han sier «da kan du jo bli med meg ned til Kristiansand?»

Mine foreldre samt tanten kom ned for å hente han. Jeg kjente på følelsen i hele kroppen på at jeg skulle levere han fra meg. Hundrevis av følelser fløy igjennom kroppen og hodet. Da alt var pakket inn i bilen, han ble satt i sete, og bilen forsvant ble det fryktelig tomt og litt ensomt. Det var noe som manglet. En er så vant med å være på vakt, og at du alltid har noe å gjøre. Plutselig var begge hendene fri, og ingen som skulle mates, skiftes på eller leke.. Vi ble begge sittende og føle litt på dette, at det var litt rart å bare være oss to igjen..

Vi kom oss ned til Kristiansand, litt senere enn ønsket, så det ble ikke helt kvelden eller matvalget som vi hadde ønsket. Det var veldig deilig å bare være oss to, litt kjærester igjen. Det ble en tur på Mc Donalds også gikk vi tilbake til rommet. Jeg fikk tømt ett sprengt bryst, mannen satte på litt å se på også sovnet vi. Og gud som jeg sov!! Har aldri sovet så godt før i hele mitt liv jeg!! Sov som en sten! Så vi var oppe i 7 tiden, eller min mann var oppe lenge før meg, vi fikk spist en god frokost sammen før mannen dro på jobb. Jeg ble igjen på rommet, hvor jeg fikk tømt noen sprengte bryst og slappet litt av før jeg begynte å traske rundt. Fikk ikke gått så lenge før mannen ringte og sa han var ferdig. Vi dro innom Norges største kjøpesenter og vandret rundt der litt før vi satte oss inn i bilen og kjørte hjemover.

Kjente etterhvert som vi nærmet oss hjem at jeg gledet meg til å få lillegutt hjem! Mamma og pappa kom med han litt ut på kvelden. Det var så godt å få han i armene igjen! Selv om i det jeg tok han opp, så begynte han å gråte.. Haha!! Men var godt å få han hjem!!

Kjærestetid satt på prøve

30. mai 201631. mai 2016 Kristine Asmus Gustavsen

Når en blir foreldre så innebærer det en del ting. Det innebærer at du setter deg og dine behov til siden for å ta vare på barnet. En glemmer å spise, det å gå på do det gjør du kun når det er høyest nødvendig, du tar kanskje deg en dusj. Det spørs helt ann på hva som det mest nødvendig å foreta seg. En må velge med omhu på hva en ønsker å prioritere når barnet sover. I mitt tilfelle så må jeg det. Min sønn har nemlig funnet ut at søvn er bortkastet, og at det å sove noe mer enn 1 1/2 time, det trenger vi absolutt ikke!! Tenk om han går glipp av noe??

Så det å være kjærester nå er ikke lett, og min mann har det ikke lett i det hele tatt. Ikke nok med at han måtte gå igjennom ett svangerskap med en hormonell frue, nå må han også gå igjennom en tikkende bombe full av hormoner!! Jeg prøver så godt jeg kan å kontrollere de og holde de i sjakk, men det er virkelig ikke lett. Det er så mye følelser i kroppen!! Følelser jeg nesten ikke viste jeg hadde! Jeg har heldigvis en mann som er litt oppegående og som vet at jeg ikke alltid klarer å styre de. Han har og vett på å si i fra hvis han føler at jeg går over noen grenser, samt at jeg kan og innse de gangene jeg har gått for langt, og si unnskyld for at jeg var en tikkende bombe og en bitch. For jeg mener det jo ikke, men av og til så klarer en ikke å kontrollere det som kommer ut! Tårer er og noe som kommer ekstra lett nå, jeg gråter jo til vanlig veldig fort, men nå har jeg null kontroll! Og det værste er, jeg aner ikke hvorfor jeg gråter.. Haha!!

Nei kjærestelivet blir satt litt på prøve og på vent den første tiden. Jeg prøver så godt jeg kan, når lillemann sover å være den konen, og kjæresten han fortjener å ha. Vise at han ikke er glemt selv om jeg har en annen som krever sitt. Derfor er det ekstra viktig når det er mulighet å ta vare på de gode stundene, hvor vi kan prate, bare være sammen og glemme litt verden rundt oss når vi har mulighet. Og da stiller jeg og ett spørsmål til de son skaffer seg barn når forholdet henger litt i en tråd for å «redde» forholdet. Det tror jeg er det dummeste en gjør!! For ett barn vil ikke redde dere.. Det vil mest sannsynlig ødelegge mer for dere, for dere får ikke tid til å jobbe sammen om forholdet. Så hvis en bare vil være i forholdet uten at det fungerer, bare for å være sammen så ja, da har en jo en «grunn» til å ikke gå i fra hverandre fordi en ønsker at barnet skal ha en mor og en far som er sammen. Men selve forholdet vil ikke bli bedre. Barnet vil heller ikke ha det bra om en opplever en kald front mellom mor og far. Eller ett par som ikke viser kjærlighet til hverandre. Skal en ha barn så må begge innse at for en liten periode kommer kjærestetiden litt på vent, en kan ikke bare plutselig dra på middag, kino, på fest osv. Men det som er viktig det er å bruke det nettverket man har rundt seg og skaffe barnevakt. Enten om det bare er for noen timer eller en natt. Slik at en kan bare være kjærester den lille tiden. At en kan konsentrere seg om den andre parten uten å bli forstyrret, avbrutt og er du som hønemor meg, har du ett øre til mannen, og ett øre på barnet. Noe som gjør at den andre parten ikke føler seg 100% sett eller hørt.

I tøffe stunder, hvis du for eks har ett barn som er sykt eller er så uheldig å ha ett kolikk barn vil dette sette forholdet på prøve. For når barnet krever alt du eier å har av tid og energi, er det ikke noe igjen til å ha energi til hverken deg selv eller partneren. Så hvis dere ikke er flinke til å snakke sammen, eller forstå at slik er situasjonen nå, vil det bli en ekstra tøff tid.

Lytt til hverandre og snakk sammen om du ikke føler deg sett/hørt eller at en får hjelp og bistand. Det er ikke lett om du føler du sitter alene på oppgaven ved barnet. Om du som mor føler at far ikke bidrar, eller kanskje til og med far føler han ikke slipper til, så si det! Mange mødre er redde for å miste kontrollen hvis far gjør noe, og far er kanskje redd for at han skal bli overvåket av mor ved stell ol. La far slippe til, la far få lov til å gjøre det han føler han har lyst til å bidra med. Hvis du ammer kan både skifting av bleie, bade, trilleturer, leking gjøres av far. Husk, en er to i dette!

Mammafølelsen

20. mai 201620. mai 2016 Kristine Asmus Gustavsen

Hva er egentlig det å ha den såkalte mammafølelsen? Hvilke følelser skal en ha? For jeg må ærlig innrømme at jeg er meget usikker.

Jeg er ikke blant de mammaene som sitter og rugger på ungen hele dagen. Når lillegutt sovner så legger jeg han i vognen, det hender en gang i blant at jeg har han litt lenger på brystet, men ikke i timesvis. Jeg er kanskje ego, men den tiden han sover er «min» tid. Jeg trenger det lille avbrekket.

Jeg er ikke den som sitter timesvis å glor på han. Jeg titter på han og nyter jo synet av dette vidunderet. Men jeg sitter ikke å konstant tittet på han. Jeg vet ikke.. Jeg føler bare kanskje at følelsen for det å bli mamma skulle være anderledes. Men igjen, hvordan skal det føles?

Jeg føler meg som en matstasjon.. Det er jo det jeg er og.. Men det er alt jeg føler jeg er.. Jeg føler at morsfølelsen ikke kom som jeg trodde den ville komme. Kanskje jeg hadde høye forhåpninger? Jeg vet ikke om det kan ha noe med hvordan han kom til verden, hvordan graviditeten var, jeg var sikker på at dette ville ikke gå bra.. At vi kom til å miste barnet, jeg fortjente ikke å være så heldig å bli gravid så fort?? Og når det var på tide at han skulle komme var jeg ikke klar.. Og det var heller ikke slik det skulle skje.. Jeg skulle føde!

Jeg er blitt en hønemor, en som passer og styrer på, noe min far tvilte sterkt på at jeg kom til å bli. Til og med han tvilte vel på meg som mamma. At jeg var den type person som ville bli mamma, og til og med mestre dette.

Men jeg kjenner jo en lykke når jeg ser på han, når han smiler til meg, jeg gjør alt jeg kan for at han skal ha det bra. Og føler meg hjelpesløs når han har vondt og jeg ikke kan bedre smerten på noen måte. Jeg føler jeg forstår mer og mer av hva han trenger, og vil. Jeg er lykkelig over at vi har fått han. At vi har fått vår lille familie. Jeg gleder meg til å se han vokse, utvikle seg og få sin personlighet. Er dette kanskje morsfølelsen??