Tidsklemma

Etter en får barn kan disse 24 timene i døgnet av og til føles veldig korte. 

Det går egentlig i ett fra dag/natt. Hadde det ikke vært for sola hadde jeg nok ikke helt vist om det var dag eller natt. Det går i sove, mate, bleieskift, vugge, rape. Innimellom her skal du rekke selv å spise, gå på do, kanskje dusje litt, rekke husvask, klesvask og lage mat.. Har du tid til noe annet så kanskje du rekker en dupp, eller gå en tur. Klokka løper neste fra deg. 

Det å dra bort er og en stor planlegging om du skal kjøre bil. Hvor lang er bilturen, når spiste han/hun sist. Skal en vente til etter neste måltid før en drar? Men igjen, det kan fort ta en stund før han/hun våkner og matingen kan fort ta 15-40 min.. Så når en er ferdig med det er det kanskje kommet gulp på deg og ungen, evt kommet noe i bleia, ergo en må skifte.. Dette kan og ta tid. 

Jeg er en person som hater å komme forsent, eller å måtte stresse rundt. Dette har enn så lenge ikke blitt noe bedre etter en fikk barn. Det er og vanskelig å planlegge alt da en aldri vet helt når ungen er sulten igjen, ihvertfall ikke helt i begynnelsen og de har disse såkalte økedøgn. Da føler en at puppen er inne i maks 20 min før ny mating må skje.

Veldig mange som ikke har barn skjønner ikke helt dette, og at det er noe problem å komme til tiden, helt til de er der selv. Det er ikke lenger bare deg selv en må passe på, det er plutselig to av deg selv som må passet og ordnes. Jeg har begynt å innse at en kan ikke alltid rekke å komme til tiden, ha det perfekte huset i stan til en hver tid. Men jeg gjør så godt jeg kan!! Bedre en det får jeg ikke gjort!! 

Er alt verdt å trykke «dele» på?

Når du logger på facebooken din.. Hva popper opp da? Er det en status oppdatering? Eller opplever du som meg, at i det du åpner Facebook så er det delingsposter, vi deler poster fra nettet, alt i fra reklame til blogger. Så kommer disse postene om dyremishandling, kreft, mobbing, kvinne/manne/barnemishandling. Hvor det igjen lages kjedemeldinger om «hvis du er i mot mobbing kopiere denne statusen osv osv» samme for de andre over. Men hva hjelper det å dele statusen? Hvordan støtter du disse tingene ved å dele og like de? Blir det mindre mobbing? Kan vi kurere kreft raskere? Blir dyr eller mennesker mindre mishandlet? 

Deler vi disse postene for å få det bedre med oss selv? Tar vi å deler dette slik at vi etterpå kan settes oss tilbake, klappe oss på skuldrene og si «nå har jeg vært flink»? 

Kanskje vi skal bli litt mer kritisk til hva vi deler?  

 

En liten smakebit av fremtiden

Denne helgen har vi opplevd alle foreldres mareritt.. Lille Leia stakk av.. Vi var jo som sagt i dåp i Sverige. Vi har katteluke slik at hun kan komme og gå som hun selv vil. Hun har alltid holdt seg i nærheten. Men på lørdag fikk vi melding på Facebook at hun hadde prøvd å komme seg inn hos noen andre her i nabolaget. Hun hadde skrapet på døren og stått der og mjauet.

Vi fikk beskjeder hele lørdag og søndagen at hun befant seg i området. Men da vi kom hjem så kom hun ikke. Vi ropte, gikk å lette etter henne, men vi fant henne ikke.

Mandagen kom og fortsatt ingen Leia å se.. Det ble ny leting etter henne.. Men fortsatt ingen katt å se. Det var vanskelig og tøft å ikke finne henne.. Kjente at jeg slet med å sove, og konsentrere meg og slappe av. Hun er så liten og så skjør.. Jeg begynte å tenke de værste tankene.. Men i og med at noen hadde sett henne i gatene betrygget meg litt. Men tenkt om noen hadde tatt henne med inn.. Og ikke ville gi henne tilbake.. Vi kjørte en tur for å se etter henne. Men fortsatt ingen Leia å se. Andre katter kom.. Men ikke vår Leia.. Det begynte å bli sent, og ikke minst kaldt om kvelden. Det gjorde ikke bekymringen mindre.

Så satt vi på toget på vei hjem i går, hvor det plinger inn en melding på Facebook, at noen her hadde tatt henne med inn og holdt henne der til vi kom hjem. Pulsen sank og jeg kjente at jeg klarte å slappe av. Jeg hadde printet ut lapper vi kunne henge ute.. Var forberedt på å henge opp disse. Men det slapp vi heldigvis! Hun var skjelven og spiste som bare det når hun kom hjem. Brukte litt tid virket det som på å komme til seg selv og skjønne at hun var hjemme igjen.. Men nå blir hun holdt inne, vi slipper henne ikke ut på en stund nå.. Kan vel kalle at hun nå har husarrest! Haha.. Jeg trodde aldri jeg ville bli en slik mor.. Men er vel slik det føles når barnet blir borte..

Matvraket vårt endelig hjemme
Matvraket vårt endelig hjemme