Stikkord: forhold

Når to blir til ett

Kristine Asmus Gustavsen

Helgen er kommet! Du er klar for gullrekka på TV, en helg med gaming, festing eller lese en bok. Men hva gjør du når du plutselig ikke er alene om bestemmelsene?

Når en går inn i ett samboerskap, eller ekteskap, så blir en til to. En er to om bestemmelser. Det er ikke lenger du selv som bestemmer hvor ofte det er greit å ha eller dra på fest, når oppvasken skal tas, når en vasker klær, hvor ofte huset må vaskes. Du er ikke alene over eget herredømme. Dere er to som bor sammen, ergo, dere må samarbeide.
For noen par trenger en ikke kjøreregler, det går på automatikk, andre trenger kanskje noen grunnleggende kjøreregler.

Som ett par er det ikke lenger hva jeg vil, men hva dere vil. Hvor dere vil bo, hvor mange barn dere vil ha, om dere ønsker kjæledyr, felles økonomi, skal en kjøpe sammen eller en kjøpe og den andre flytte inn, er dere enig om barneoppdragelse, religion og lignende. Hvor mye skal deles på, eller føler dere at det er ok om en betaler mer enn den andre ved for eks bedre lønnet arbeid. Dette er kjekt å vite og bli enig om før en investerer hele seg i ett forhold, som ikke blir som en hadde tenkt når en kommer til dette punket. Ikke alle er like i tankegangen, og noen er kanskje mer skeptiske. Det går ikke ann å bare forvente at det skal være slik fordi noen du kjenner, eller foreldre lever slik. Men dette er noe en må snakke om, selv om det kan være vanskelig eller tungt, så må dette være ett tema før en tar ett steg videre i forholdet. Veldig dumt å kjenne etterpå at en sitter med skjegget i postkassa.

Du må ta og gi ett forhold. Ikke bare forvente å få. Du inngår etterhvert  kompromisser, og slutter å leve i din egen boble med hvordan JEG vil at ting skal være. Om din partner har sterke meninger eller ønsker, og du selv ikke har ett sterkt ønske eller mening er det helt ok å la den andre parten få det ønske og ikke være vanskelig fordi du kanskje ikke er 100% enig, men har heller ikke en mening om saken.

Men er ikke lett å omstille seg når en er vant å være alene, og ikke tenke på noen andre enn seg selv. Veldig mange har behov for egen tid, hva denne egen tiden går ut på kan være alt fra å lese en bok, trene, jakte, fiske, ja you name it, men dette må og være en samtale rundt før det går for lang. Den andre parten trenger kanskje ikke denne egen tiden og vil derfor føle seg alene, eller at vedkommende ikke har tid/lyst til å være med han/hun. Her kan og en finne ting som begge kan gjøre sammen, eller at du synes det ok at den andre parten får denne tiden for seg selv. Men du kan ikke komme i etterkant og «klage» over at vedkommende ønsker tid for seg selv når du viste hva du gikk inn i.

Når en får barn kan og en kjenne på at en tilbringer mer tid fra hverandre enn sammen. Dette skyldes at barnet krever sitt og trenger både tid og oppmerksomhet fra begge parter. Her kan det og være vanskelig om en ikke har snakket på forkant om hva en forventer at den andre parten. Det er hverken mor eller far som har det hele ansvaret. En kan fort føle seg alene om dette, hvis den andre parten trekker seg unna. Mange forhold kan og slite etter at ett barn har kommet til verden fordi en ikke lenger har den samme tiden sammen. En er vant med å kun være «oss» og ikke ha friheten til å kunne ligge på sofaen, sove når en vil, hvor lenge en vil, eller gjøre den en vil. For noen vil dette skape en splid mellom partene da den andre parten ikke lenger føler seg sett eller hørt. Det å være foreldre er en heldags jobb. Og her kan det og være greit å ha en samtale før en går til det steget å snakke sammen og høre med hverandre «hva ventes av meg, og hva forventer jeg av deg». Hva forventer du at din motpart stiller opp med og gjør? Hva kan oppgaven til far være? Og hva forventer du at far gjør? Dette er heller ikke noe som en må bare forvente at far skal gjøre eller vite. Her må du selv ta iniativ på å hjelpe din partner å finne de oppgavene som passer for han. En må og huske at det å ta den «lette» utveien som  å gi opp ikke er noen gevinst for deg, motparten eller barnet midt oppi det hele.

Som foreldre starter en ikke klokka 8 og er ferdig klokka 16. Det er hele dagen med arbeid, det skal gis mat, skiftes av bleier, leke, underholdes, en skal gjøre unna klesvask, husvask, og annet arbeid i huset. Hvis det i forkant ikke er blitt snakket om forvetninger om hva som skal ha blitt gjort kan det fort bli diskusjoner som ender med krangling. Hvis en er vant med at det kun er en som bidrar til at huset ser nogenlunde i stand hver dag, og dette ikke gjøres kan det oppleves fra den andre at vedkommende er lat. Problemet er bare at tiden strekker ikke til! Det å få unna alt en var vant med før en fikk barn er ikke bare bare lenger.

Som par må en lytte og kommunisere, dette er hva som gjør dere til ett par. «Jeg» er blitt til er «vi», du er ikke lenger alene om avgjørelser i livet! Det kan være tøft når det står på, men det er verdt jobben om en er villig til å jobbe for det og sammen.

Husk, gresset er sjeldent grønnere på den andre siden av gjerdet

Kjærestetid satt på prøve

Kristine Asmus Gustavsen

Når en blir foreldre så innebærer det en del ting. Det innebærer at du setter deg og dine behov til siden for å ta vare på barnet. En glemmer å spise, det å gå på do det gjør du kun når det er høyest nødvendig, du tar kanskje deg en dusj. Det spørs helt ann på hva som det mest nødvendig å foreta seg. En må velge med omhu på hva en ønsker å prioritere når barnet sover. I mitt tilfelle så må jeg det. Min sønn har nemlig funnet ut at søvn er bortkastet, og at det å sove noe mer enn 1 1/2 time, det trenger vi absolutt ikke!! Tenk om han går glipp av noe??

Så det å være kjærester nå er ikke lett, og min mann har det ikke lett i det hele tatt. Ikke nok med at han måtte gå igjennom ett svangerskap med en hormonell frue, nå må han også gå igjennom en tikkende bombe full av hormoner!! Jeg prøver så godt jeg kan å kontrollere de og holde de i sjakk, men det er virkelig ikke lett. Det er så mye følelser i kroppen!! Følelser jeg nesten ikke viste jeg hadde! Jeg har heldigvis en mann som er litt oppegående og som vet at jeg ikke alltid klarer å styre de. Han har og vett på å si i fra hvis han føler at jeg går over noen grenser, samt at jeg kan og innse de gangene jeg har gått for langt, og si unnskyld for at jeg var en tikkende bombe og en bitch. For jeg mener det jo ikke, men av og til så klarer en ikke å kontrollere det som kommer ut! Tårer er og noe som kommer ekstra lett nå, jeg gråter jo til vanlig veldig fort, men nå har jeg null kontroll! Og det værste er, jeg aner ikke hvorfor jeg gråter.. Haha!!

Nei kjærestelivet blir satt litt på prøve og på vent den første tiden. Jeg prøver så godt jeg kan, når lillemann sover å være den konen, og kjæresten han fortjener å ha. Vise at han ikke er glemt selv om jeg har en annen som krever sitt. Derfor er det ekstra viktig når det er mulighet å ta vare på de gode stundene, hvor vi kan prate, bare være sammen og glemme litt verden rundt oss når vi har mulighet. Og da stiller jeg og ett spørsmål til de son skaffer seg barn når forholdet henger litt i en tråd for å «redde» forholdet. Det tror jeg er det dummeste en gjør!! For ett barn vil ikke redde dere.. Det vil mest sannsynlig ødelegge mer for dere, for dere får ikke tid til å jobbe sammen om forholdet. Så hvis en bare vil være i forholdet uten at det fungerer, bare for å være sammen så ja, da har en jo en «grunn» til å ikke gå i fra hverandre fordi en ønsker at barnet skal ha en mor og en far som er sammen. Men selve forholdet vil ikke bli bedre. Barnet vil heller ikke ha det bra om en opplever en kald front mellom mor og far. Eller ett par som ikke viser kjærlighet til hverandre. Skal en ha barn så må begge innse at for en liten periode kommer kjærestetiden litt på vent, en kan ikke bare plutselig dra på middag, kino, på fest osv. Men det som er viktig det er å bruke det nettverket man har rundt seg og skaffe barnevakt. Enten om det bare er for noen timer eller en natt. Slik at en kan bare være kjærester den lille tiden. At en kan konsentrere seg om den andre parten uten å bli forstyrret, avbrutt og er du som hønemor meg, har du ett øre til mannen, og ett øre på barnet. Noe som gjør at den andre parten ikke føler seg 100% sett eller hørt.

I tøffe stunder, hvis du for eks har ett barn som er sykt eller er så uheldig å ha ett kolikk barn vil dette sette forholdet på prøve. For når barnet krever alt du eier å har av tid og energi, er det ikke noe igjen til å ha energi til hverken deg selv eller partneren. Så hvis dere ikke er flinke til å snakke sammen, eller forstå at slik er situasjonen nå, vil det bli en ekstra tøff tid.

Lytt til hverandre og snakk sammen om du ikke føler deg sett/hørt eller at en får hjelp og bistand. Det er ikke lett om du føler du sitter alene på oppgaven ved barnet. Om du som mor føler at far ikke bidrar, eller kanskje til og med far føler han ikke slipper til, så si det! Mange mødre er redde for å miste kontrollen hvis far gjør noe, og far er kanskje redd for at han skal bli overvåket av mor ved stell ol. La far slippe til, la far få lov til å gjøre det han føler han har lyst til å bidra med. Hvis du ammer kan både skifting av bleie, bade, trilleturer, leking gjøres av far. Husk, en er to i dette!

IMG_6203