Mulig jeg trår over noens tær nå.. Men kjenner at enkelte ting må sies, og ikke holdes kjeft om.
Av og til kommer en over situasjoner hvor en må ta valg. En er kanskje vennen til noen, og får vite noe om den andre partens bedre halvdel.. At vedkommende kanskje har gjort noe som ikke egner seg å gjøre når en er i ett forhold, og du vet at den andre parten får ikke vite om dette.. Skal en da si i fra? Skal en gå rett til vennen, eller kanskje prøve denne personen først? Prøve å få den til å personen selv til å innrømme at en har gjort noe galt. Men igjen, skal en trå over disse linjene? Har en noe en skulle ha sagt? Eller er det opp til paret selv? Men så vet du jo at denne personen blir sittende i skyggen da hun/han aldri får vite om det som har skjedd..
Mulig jeg er litt rar, men jeg ville aldri gjort noe som jeg aldri kunne fortalt partneren min. Hvis du vet at det er galt å gjennomføre handlingen, hvorfor i helvete gjør du det da? Hva driver deg til å ha det gøy den ene kvelden? Hva gir det deg? Er det verdt å miste det gode du har hjemme for noe som er gøy der og da? Men som aldri kan snakkes om igjen, fordi det må ikke komme frem?
Har jeg først funnet meg en partner så er det jo den personen jeg vil oppleve ting med. Og den jeg vil være med. Tenk om den andre parten hadde gjort det samme mot deg.. Hadde du vært ok med det? Hadde du likt å gå i uvitenhet? Husk at hvis du selv har gjort noe galt kan du heller ikke bli sur på din bedre halvdel om den skulle ha tråkket i salaten.. Men husk av hevn vil aldri lønne seg.
Vi lever alle i frykt. Vi er alle forskjellige og er redde/frykter forskjellige ting. For noen går det mer personlig på ting, andre er kanskje dyr, mennesker ol.
Frykt eller redsel er en følelse som man kjenner ved trussel eller risiko, både ekte og innbilt. Redselen kan også forklares som en ekstrem oppfattelse av situasjoner, tilstand, saker, mennesker og liknende, f.eks. mørkeredd. Redselen varierer kraftig fra person til person, og kan strekke seg mellom en mild følelse av uro og ekstrem redsel, kalt paranoia, skrekk eller fobi.
Redsel er et fenomen fra en adferd-modifikasjon, men fenomenet kan forklares uten at redselen kobles til det. Å avvise sin redsel får ofte ikke ønsket effekt. Man kan lære seg å bli redd for saker, og dette er koblet til det emosjonelle sentret i hjernen. Redsel er et veldig fundamentalt instinkt, og er mye koblet til amygdalaneuronene i hjernen.
Er jeg bra nok? Er jeg flink nok? Er de like glad i meg som i storesøster. Er jeg pen nok? Elsker han virkelig meg eller venter han på noe bedre? Trener jeg rett? Spiser jeg rett? Er jeg god nok venn?
Jeg har stilt meg disse spørsmålene omtrent hver dag. Fra jeg var liten hadde jeg store problemer å tro at mamma og pappa var like glad i meg som de var i min søster. For meg var hun alltid den flinke, den som gjorde mamma og pappa stolt.
Jeg var den svarte «får«. Jeg følte det i hvert fall. Jeg var meget rebell som ungdom, så var kanskje ikke så rart at jeg fikk stempelet. Men jeg hadde og mine grunner til oppførsel sett i etterkant. Men som barn var det vondt å ikke føle seg verdt nok. Ikke misforstå meg, mine foreldre viste kjærlighet og at de var glad i meg. Men jeg følte meg alltid i veien og at jeg tok plass. Følte ikke at jeg passet inn. At det var mas.
Men igjen, dette var jo bare alt i mitt hodet, på at jeg følte selv jeg ikke var bra nok.
Jeg har har og slitt med å tro at jeg er verdt nok for mannen som jeg nå har giftet meg med, i begynnelsen var jeg livredd for at jeg ikke var bra nok. At han ventet bare på noe bedre. Hvordan kunne jeg få en slik mann? En så kjekk, snill fantastisk mann? Som viste kjærlighet, omsorg og satte meg først. Fortjente jeg dette? Vil han være utro som alle andre? Er han fornøyd med hvordan jeg snakker? Hvordan jeg ser ut? Hvordan jeg går? Kler jeg meg bra nok? Synes han jeg bryr meg for mye eller for lite om mitt utseende?
Det er ett ordtak: «Hvis du kunne deg selv igjennom mine øyne»
Jeg synes det er en flott setningen. Tenk om du kunne se deg hvordan andre ser deg? Man går rundt og har en oppfatning om seg selv. Man er redd for å ikke bli likt av andre, at andre skal se våre mangler. Men vi glemmer at andre har en annen synsvinkel av deg, og hvordan de ser på deg. Hvor mye tid og energi skal man måtte bruke på å bli kjent med alle de hundrevis av verdener og deretter tilpasse seg hver enkel persons verden. Det er umulig! Jeg vet dette, jeg må bare minne meg selv på det hver eneste dag. Det –er- ok, å ikke bli likt av alle. Alle kan ikke like deg!
En annen frykt jeg har er edderkopper! Her er jeg nesten på stadiet til å kalle det en fobi! Jeg har blitt litt flinkere ved tiden. Men jeg takler de svært dårlig. Ser jeg en på gulvet finner jeg den tyngste boka jeg kan finne og hiver den på den.. Nistirrer på den frem til noen andre kan ta den bort.. For jeg våger ikke å løfte på boka! Tenk om den lever!!!!! For noen år siden når jeg bodde i en sokkelleilighet i Asker, så hadde jeg vaskerom inne på ett vaskerom. En dag jeg skulle vaske klær var det en edderkopp på døra inn til vaskerommet(heldigvis måtte jeg ut gjennom en dør fra min leilighet før jeg kom inn dit). Jeg gikk ikke inn dit på to uker.. Selv om jeg fikk beskjed om at den var borte. Jeg nektet.. Jeg har og blitt totalt lammet på badet av en edderkopp som var på speilet. Tror jeg stod på badet i nesten en time og bare så på den.. Klarte ikke få frem ord..
På mitt utdrikkingslag fikk jeg virkelig teste mine grenser på dette når jeg tok på en tarantella.
Nå skal det sies at jeg stod bak en venninne og tok så vidt på den med fingeren! Men der gikk grensen!
Nå lever jeg i en annen type frykt.. Nå som jeg er gravid.. Jeg er ofte engstelig for at det skal skje noe. At det er noe galt med barnet eller at jeg eller vi blir det jo.. Jeg er jo ikke alene om å være gravid selv om jeg bærer på barnet 🙂 Redd for at vi skal miste det. At når vi kommer til ultralyden at vi får beskjed om at fosteret er dødt. Men jeg vet jo at en kan ikke gå rundt og være redd for dette.. Og hvis det viser seg at det skulle skje noe med barnet så er det en grunn. At barnet ikke er friskt. Så en må nesten bare tenke at dette går bra. Men er ikke så lett med alle disse hormoner og følelser. Den setter sine spor i seg denne frykten. Jeg er jo og redd for at jeg ikke gjør livet for barnet lett der inne, med tanke på at jeg sliter sånn med å holde på mat. Spiser jeg eventuelt de rette matvarene? Lever jeg sunt nok? Slik spørsmål setter jeg meg daglig. Og jeg synes det av og til er vanskelig å være gravid når en er ute. Hva kan en spise, hva kan en ikke spise.. Selv om en kan leve så normalt som mulig er det visse forhåndsregler en skal følge. Etter at jeg leste at det ikke var bra å spise skinke, så fikk jeg totalt panikk for å spise skinke ute.. Selv om dette skal jo være trygt, det ikke bare å gi slipp på redselen på å gjøre noe feil og galt. Og utsette dette barnet for noe farlig.
Tenker tilbake på da jeg var 16 år, og stod forann valget jeg skulle gjøre for livet mitt. Hva av skolegang skulle jeg gå? Allmenn videregående viste jeg at jeg ikke skulle gå, det betydde jo bare flere år med skole etterpå, samt at allmennfag ikke var fult så interessant. Så var det å begynne å se på de forskjellige linjene en kan velge. Og her er det mange. Jeg hadde lyst å gå musikk, dans og drama. Men jeg forstår jo mamma og pappas skeptisk på jobb etterpå. Så valget ble vel tatt når jeg var med min svoger på jobb, han jobber som elektrikker, og guttejenten som jeg var, virket dette spennende. Jeg gikk disse to årene jeg måtte gå, og bestod, men tok aldri fagprøven. Da min psyke ikke var sterk nok i ett slikt manndominerende yrke som det var den gangen. Så jeg valgte å gå ett år på allmennpåbygg for å få studiekompetanse. Det året med allmenn trivdes jeg med. Året på sykepleien trives jeg og på, men fant aldri gnisten av skolen og jobben. Interessen for å lese og studere dette fantes ikke.
Men å være 16 år å vite hva en vil bli er tidlig? Jeg synes ihvertfall det. For meg som ikke har disse lidenskapene som andre har så er valget vanskelig. Jeg angrer ikke på elektro året, heller ikke året jeg gikk på sykepleien. Men jeg vet jo fortsatt ikke hva jeg vil bli når jeg blir «stor». Synes det er vanskelig. Og særlig når en ikke brenner for noe fast. Jeg unner de som har funnet sin lidenskap, de som vet hva de vil bli og hva de vil jobbe med. Når de kommer hjem fra jobb og setter seg ned for å lære seg mer, og videre utvikle sin kompetanse. Jeg vil også dit!
Ja jeg brenner for baking og matlagning, men vil jeg egne meg som konditor, baker eller kokk? Elsker jo mote og fashion, men i Norge er det en tøff bransje. Nei valget er vanskelig. Det jeg vet, er at jeg liker å føle jeg hjelper mennesker, føle meg betydningsfull. Det gir meg en god følelse i kroppen når jeg vet at jeg har gjort dagen bedre for noen, eller bare hjulpet de med noe. Jeg er i en stor tankeprossess på hva jeg skal studere. For jeg må ha litt mer kjøtt på beina for å få jobb. Det er veldig frustrende når en skal søke jobb, at de vil at du skal ha massiv skolebakgrunn, masse erfaring og være ung.. Altså.. Hallo? Har du begynt å studere som 10 åring da eller? Nei det er litt håpløst i denne verden. Jeg veier alt litt til og fra. Har sett på alt fra legesekretær, til advokatsekretær, til administrasjon og ledelse. Går jeg administrasjon og ledelse, vil jeg bli det en kaller en potet. Ergo, jeg kan brukes til alt. Kan tilogmed jobbe som advokatsekretær siden utdannelsen har jus i seg. Men en skal vite at en er klar for å studere. Og jeg føler meg klar, må bare vite innenfor hva. *gå inn i tankeboksen* Men det jeg vet helt sikkert, er at jeg vil være 100 % frisk før jeg setter meg på skolebenken igjen!
I dag jobbet jeg for første gang etter 4 måneder sykemelding. Var rart, men godt. Det var deilig å føle at en bedro litt, føle at jeg gjorde noe betyningsfult igjen, og ikke bare sove og dunke hode i disse fire veggene her hjemme. Hodet mitt kjente at dette hadde vi ikke gjort på en stund, så det strittet litt i mot meg. Men jeg jobbet 4 timer, og det holdt. Da var det like før jeg gikk i bakken kjente jeg. Så var greit å avslutte når jeg gjorde. Men må si at kontoret i Tønsberg var meget koselig. Og alle som satt der tok meg så godt i mot, og tok gjerne imot litt råd angående pensjon. Så det var veldig hyggelig start. Kan trives med å jobbe litt der. Følte ikke at jeg kom utenifra på noen måte.
Siden jeg er uten bil, så var Marius snill og kjøre meg ned og hente meg.
I går var vi på fastelavens hos mamma og pappa. Var godt! Masse gode boller, vannbakkels og kakao 😀 Det var søndagen sin det!
Jeg spurte pappa om jeg kunne få ett lite glass vin, og det fikk jeg og.. Haha! Ett bitte bitte lite glass! Men jeg fikk jo som jeg ba om 😉
På fredag fikk jeg en rosehilsen fra interflora. Først lurte jeg på om det var mannen som hadde fiksa blomster. Men lurte jo fælt siden vi feirer jo ikke valentinesday, pluss hvorfor skulle han sende meg rosehilsen hvor jeg måtte ned å hente blomst når jeg ikke har bil? Men etter at jeg fikk tenkt meg litt om, og ringt butikken for å høre hvor den kunne hentes og om det stod noen avsender, så fikk jeg vite hva som skulle stå på kortet. Og da skjønte jeg fort at det var jo vakre Nina min som hadde sendt meg blomst. Jeg er så heldig som har en så fantastisk venninne som Nina 🙂 Heldige heldige meg.
