Stikkord: trist

Blir du ikke ensom?

Kristine Asmus Gustavsen

Mange har spurt meg, om jeg ikke blir ensom her jeg sitter i en by hvor jeg ikke kjenner noen.

I begynnelsen tenkte jeg ikke over det så mye. Jeg trives så godt her, koste meg i vårt nye hjem. Før jeg fikk lappen så var innstillingen mer at sånn var det, en måtte planlegge litt og det plaget meg ikke. Jeg trente, tok meg joggeturer, var med mannen og jobbet.

Men etter at jeg fikk lappen og barn, kjenner jeg jo på at jeg er langt unna familie og venner. Etter en får barn og så må ting planlegges på en annen måte. En må tenke på avstanden på reisen, leggetid og ikke minst hva orker barnet. Selv om du selv er full av energi vil ikke det si at barnet er det. Jeg kjenner at jeg savner å kunne stikke en kjapp tur til venninner eller familien. Og i dagens samfunn så er alle familier fult opp med aktivitet og gjøremål. Så alt må planlegges. Er jo veldig kjedelig å kjøre 50 min for å snu igjen fordi vedkommende hadde andre planer. Min mann jobber med faren sin lørdager våren og høst. Det medbærer at jeg er alene mange timer disse lørdagene og evt andre dager han jobber med han. Og det er ved disse stunder jeg føler mer på ensomheten ved å bo her jeg bor.

Min mann har jo også en del andre hobbyer som han pusler med, så en kjenner på det i lengden at jobb, hjem også evt være alene på ettermiddagen/kvelden at noen ganger kan være tøffere enn andre. Jeg skal jo og innrømme at jeg skulle ønske jeg bodde nærmere jobben slik at en hadde rukket å gjøre noe etter jobben annet enn å komme hjem og få vært familie i knappe to timer før minsten skal sove og gubben drar for å drive med noe.. Men jeg har valgt det selv, jeg har valgt å bo her og jobbe i Oslo, så jeg kan skylde meg selv, men en har fortsatt lov å ønske at situasjonen var anderledes. Nå er det ikke slik at min mann er borte hver kveld, men det har vært tider hvor det har vært mye, hvor ensomheten har vært tilstede. Men det er og noe med at en må lære seg å trives i sitt eget selskap kanskje?

Ensomhet

Kristine Asmus Gustavsen

Ensomhet er en følelse av savn av ønsket kontakt med andre. Ensomhet vil si å ha mindre kontakt med andre enn man ønsker, eller at denne kontakten gir så liten sosial verdi at den ikke opphever følelsen av kontaktsavn. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom det å være ensom og det å være alene. Man kan være helt alene og fornøyd eller ha en stor omgangskrets og føle seg ensom. Allikevel er mennesker med få kontakter oftere ensomme enn de med stort nettverk.

 

Da har mannen min dratt. Han kjørte seg selv til togstasjonen, hvor jeg kjørte bilen hjem igjen. Jeg kom nesten hjem før tårene presset på. Da jeg kom hjem og stod foran garasjen ble jeg sittende litt i bilen for å manne meg opp for å gå inn i det tomme huset..

En venninne av meg spurte hvorfor jeg faller sånn sammen nå mannen drar.. Og jeg brukte lang tid på å finne ut av det. Jeg har ikke helt funnet ut grunnen.. Men deler er at jeg fort blir ensom. Jeg blir føler meg forlatt og helt alene. Og jeg vet jo at jeg ikke er det, jeg har jo familie og venner. Men den delen av meg som blir hel ved at jeg har den andre parten rundt meg forsvinner. Så da føler jeg meg tom.

Vi har jo fått en gledelig nyhet på at vi skal ha en liten en i april, men i september dro han bort i 9 dager, og kort tid etter at han kom hjem så skulle han egentlig dratt til London på kurs der. Men det ble utsatt til nå.. Og helt siden da har jeg grudd meg til denne dagen.. Hvor jeg  nå sitter her i vårt store hus alene. Igjen.

Det er nå jeg kjenner hvor «langt» unna jeg er venner og familie. Og det at jeg ikke har så mange kjente her i Tønsberg. Jeg hadde store planer å bruke tiden mannen var borte sist å trene, men grunnet svangerskapskvalmen så var ikke det så aktuelt, jeg fikk trent litt, men ikke som jeg hadde tenkt. Nå sitter jeg her med bekkenløsning.. Og må bare prøve meg frem på hva som funker og ikke funker. Ikke at det er synd på meg fordi jeg har det, for det er det ikke, ja det gjør vondt.. Men dette er bare for en periode, og en må velge å se det slik og at en da må heller begrense seg på hva en kan gjøre og ikke gjøre.

Men hvorfor i alle dager er denne ensomheten så fæl? Hva er det som gjør at jeg føler det slik? Ikke er jeg forlatt, mannen kommer tilbake om 6 dager, er 6 netter alene. Jeg har venner og familie rundt meg.. Men det jeg gruet meg mest til er kvelden. Det å legge meg og våkne opp alene. Dagen skal alltids gå fint.. Da jeg er vant med at vi begge jobber jo, og min mann har jo alltid noen prosjekter liggende på gang slik at han ofte er borte på dagen.. Men når kvelden kommer, når mørket er her.. Det er da jeg kjenner på det.. Hvor tøft det er å være alene. Jeg er veldig dårlig på dette. Det har og med at jeg har ingen hobbyer som jeg driver med. Ja jeg skrapper litt, og baker.. Men det er begrenset på hvor mange kaker jeg kan ha i huset.. Haha.. Scrappinen er gøy engang i blandt. Men det ikke noe jeg hopper over av glede av å gjøre.. Jeg må og være i det rette humøret.

I dag så skal jeg i bursdag til min nevø og han har bestilt kake av tante! Tantes bløtkake! Så nå skal jeg svinge meg rundt og bake ferdig kaken!

Ha en flott lørdag!

En epoke er over

Kristine Asmus Gustavsen

På fredag var jeg en tur i Danmark. Det ble en svipp tur, opp og ned på samme dag.

Stop opp klokken 04.00 og  04.45 satt vi i bilen på vei til Gardermoen. Siden det var pappa og jeg som dro, sov jeg hos dem fra torsdag til fredag. Var det lureste det siden vi skulle dra så tidlig. Det ble noen knappe 5 timer på øya før en skulle opp igjen..

Vi hadde en grei fly tur, jeg er jo fortsatt like «glad» i å fly.. Men det går bedre og bedre for hver gang.. Dog sist hadde jeg litt innabords, det gikk jo ikke nå med lille nurket i magen.

Hele grunnen til at pappa og jeg dro ned dit var i forbindelse med begravelsen til «tanten» min. Hun ble alltid kalt tante Elen, og ble en reserve besteforeldre for meg og min søster. Vi var alltid der om sommeren, enten på vei ned til sommerferien eller på vei hjem. Det var en plikt å stoppe innom der og bo der en natt eller to. Hvis vi ikke kom innom fikk vi høre det!! Alle sammen! Tante Elen og onkel Henry var topp å besøke, selv om jeg ikke alltid skjønte hva onkel Henry sa, siden han snakket meget fort og jeg var såpass ung at dansk var ikke så kjent og lært.

Onkel Henry døde for 8 år siden, og etter det ble tante Elen syk.. Besøkene ble det da slutt på.. Men nå er alt slutt, det å dra til Hillerød, å være i det store huset, gå turer i skogen i nærheten, klatre i trærne, krype i vinkjelleren, som alltid var fylt med vin. Høre på historier om mine besteforeldre, få gode varme klemmer, kjærlige råd. Alt dette er nå over. Den epoken av mitt liv er forbi. Jeg skal ikke dit lenger. Det var en veldig merkelig følelse å sitte i bilen dit, å se disse områdene igjen, hvor ingenting hadde forandret seg. Og nå med viten på at det var over for alltid.

Det var godt å gå sagt adjø, og vært der. En siste gang. Du får hvile nå tante Elen! Takk for alt du gjorde, den du var og den du har fått meg til å bli!