Stikkord: tid

Kjærestetid satt på prøve

Kristine Asmus Gustavsen

Når en blir foreldre så innebærer det en del ting. Det innebærer at du setter deg og dine behov til siden for å ta vare på barnet. En glemmer å spise, det å gå på do det gjør du kun når det er høyest nødvendig, du tar kanskje deg en dusj. Det spørs helt ann på hva som det mest nødvendig å foreta seg. En må velge med omhu på hva en ønsker å prioritere når barnet sover. I mitt tilfelle så må jeg det. Min sønn har nemlig funnet ut at søvn er bortkastet, og at det å sove noe mer enn 1 1/2 time, det trenger vi absolutt ikke!! Tenk om han går glipp av noe??

Så det å være kjærester nå er ikke lett, og min mann har det ikke lett i det hele tatt. Ikke nok med at han måtte gå igjennom ett svangerskap med en hormonell frue, nå må han også gå igjennom en tikkende bombe full av hormoner!! Jeg prøver så godt jeg kan å kontrollere de og holde de i sjakk, men det er virkelig ikke lett. Det er så mye følelser i kroppen!! Følelser jeg nesten ikke viste jeg hadde! Jeg har heldigvis en mann som er litt oppegående og som vet at jeg ikke alltid klarer å styre de. Han har og vett på å si i fra hvis han føler at jeg går over noen grenser, samt at jeg kan og innse de gangene jeg har gått for langt, og si unnskyld for at jeg var en tikkende bombe og en bitch. For jeg mener det jo ikke, men av og til så klarer en ikke å kontrollere det som kommer ut! Tårer er og noe som kommer ekstra lett nå, jeg gråter jo til vanlig veldig fort, men nå har jeg null kontroll! Og det værste er, jeg aner ikke hvorfor jeg gråter.. Haha!!

Nei kjærestelivet blir satt litt på prøve og på vent den første tiden. Jeg prøver så godt jeg kan, når lillemann sover å være den konen, og kjæresten han fortjener å ha. Vise at han ikke er glemt selv om jeg har en annen som krever sitt. Derfor er det ekstra viktig når det er mulighet å ta vare på de gode stundene, hvor vi kan prate, bare være sammen og glemme litt verden rundt oss når vi har mulighet. Og da stiller jeg og ett spørsmål til de son skaffer seg barn når forholdet henger litt i en tråd for å «redde» forholdet. Det tror jeg er det dummeste en gjør!! For ett barn vil ikke redde dere.. Det vil mest sannsynlig ødelegge mer for dere, for dere får ikke tid til å jobbe sammen om forholdet. Så hvis en bare vil være i forholdet uten at det fungerer, bare for å være sammen så ja, da har en jo en «grunn» til å ikke gå i fra hverandre fordi en ønsker at barnet skal ha en mor og en far som er sammen. Men selve forholdet vil ikke bli bedre. Barnet vil heller ikke ha det bra om en opplever en kald front mellom mor og far. Eller ett par som ikke viser kjærlighet til hverandre. Skal en ha barn så må begge innse at for en liten periode kommer kjærestetiden litt på vent, en kan ikke bare plutselig dra på middag, kino, på fest osv. Men det som er viktig det er å bruke det nettverket man har rundt seg og skaffe barnevakt. Enten om det bare er for noen timer eller en natt. Slik at en kan bare være kjærester den lille tiden. At en kan konsentrere seg om den andre parten uten å bli forstyrret, avbrutt og er du som hønemor meg, har du ett øre til mannen, og ett øre på barnet. Noe som gjør at den andre parten ikke føler seg 100% sett eller hørt.

I tøffe stunder, hvis du for eks har ett barn som er sykt eller er så uheldig å ha ett kolikk barn vil dette sette forholdet på prøve. For når barnet krever alt du eier å har av tid og energi, er det ikke noe igjen til å ha energi til hverken deg selv eller partneren. Så hvis dere ikke er flinke til å snakke sammen, eller forstå at slik er situasjonen nå, vil det bli en ekstra tøff tid.

Lytt til hverandre og snakk sammen om du ikke føler deg sett/hørt eller at en får hjelp og bistand. Det er ikke lett om du føler du sitter alene på oppgaven ved barnet. Om du som mor føler at far ikke bidrar, eller kanskje til og med far føler han ikke slipper til, så si det! Mange mødre er redde for å miste kontrollen hvis far gjør noe, og far er kanskje redd for at han skal bli overvåket av mor ved stell ol. La far slippe til, la far få lov til å gjøre det han føler han har lyst til å bidra med. Hvis du ammer kan både skifting av bleie, bade, trilleturer, leking gjøres av far. Husk, en er to i dette!

IMG_6203

Tidsklemma

Kristine Asmus Gustavsen

Etter en får barn kan disse 24 timene i døgnet av og til føles veldig korte. 

Det går egentlig i ett fra dag/natt. Hadde det ikke vært for sola hadde jeg nok ikke helt vist om det var dag eller natt. Det går i sove, mate, bleieskift, vugge, rape. Innimellom her skal du rekke selv å spise, gå på do, kanskje dusje litt, rekke husvask, klesvask og lage mat.. Har du tid til noe annet så kanskje du rekker en dupp, eller gå en tur. Klokka løper neste fra deg. 

Det å dra bort er og en stor planlegging om du skal kjøre bil. Hvor lang er bilturen, når spiste han/hun sist. Skal en vente til etter neste måltid før en drar? Men igjen, det kan fort ta en stund før han/hun våkner og matingen kan fort ta 15-40 min.. Så når en er ferdig med det er det kanskje kommet gulp på deg og ungen, evt kommet noe i bleia, ergo en må skifte.. Dette kan og ta tid. 

Jeg er en person som hater å komme forsent, eller å måtte stresse rundt. Dette har enn så lenge ikke blitt noe bedre etter en fikk barn. Det er og vanskelig å planlegge alt da en aldri vet helt når ungen er sulten igjen, ihvertfall ikke helt i begynnelsen og de har disse såkalte økedøgn. Da føler en at puppen er inne i maks 20 min før ny mating må skje.

Veldig mange som ikke har barn skjønner ikke helt dette, og at det er noe problem å komme til tiden, helt til de er der selv. Det er ikke lenger bare deg selv en må passe på, det er plutselig to av deg selv som må passet og ordnes. Jeg har begynt å innse at en kan ikke alltid rekke å komme til tiden, ha det perfekte huset i stan til en hver tid. Men jeg gjør så godt jeg kan!! Bedre en det får jeg ikke gjort!! 

When is enough enough ?

Kristine Asmus Gustavsen

Som foreldre opplever en å måtte sette grenser, når er det nok? Hvor setter en grenser for ting? Som for eksempel dette med å se på TV, spille på Ipad, mobil, pc etc. Når skal en sette en stopper for det? Er det ok at barna sitter med nesa nedi en skjerm hele dagen? Er det ok at en heller «leker» på den måten en med sine «ordentlig» leker?

Jeg husker som liten at jeg hadde TV titting, at det var greit å se på TV i noen timer av dagen. Da så jeg på Cartoon Network, på engelsk, for på den tiden så fantes det ikke på norsk. Og jeg vil jo si at det i senere tid har fått meg til å forstå engelsk på en bedre måte. Jeg skjønte ikke med engang hva de sa, men etterhvert som jeg ble eldre så var det lettere å forstå ord og setninger, som igjen gjorde at jeg ble bedre i engelsk på skolen. Men jeg var og flink til å leke med lekene mine. Jeg var veldig glad i å leke med biler og barbiedukker, hadde en ordentlig fantasi. Mamma opplevde gjerne å føle at det var mer en ett barn som satt i kjelleren å lekte. Etterhvert som jeg ble eldre fikk jeg en datamaskin på rommet. En Macintosh, dette var på 1990 tallet så det var ikke internett og spill på samme måte som i dag. Spillene jeg spilte på maskinen var matematiske spill og andre spill som fikk meg til å lære skrive, og regne. Men dagens spill på både nettet og på pad er jo ikke spill en blir flinkere i matte, å lære opp hukommelsen, regne eller skrive. Ihvertfall de fleste spill. En spiller spill der en slår katter, eller får den til å prate, en lærer å mate den, og få en til å gå på do, eller legge seg. Men noe mer læring på det spillet er det egentlig ikke. Og det å ha ett spill hvor en slår dyr? Dersom foreldrene ikke er flinke å forklare at spill er spill og ikke virkelighet, skjønner ikke barn at det ikke er ok i virkeligheten..
Nå er jeg ikke så inn i hva slags spill som finnes der ute på pad eller lignende. Men av hva jeg ser hvordan hva tantebarna mine og datteren til Marius spiller virker det ikke som spill som lærer deg noe. Skal en da sette grenser? På hvor lenge dette barnet driver med padden eller pcen? Eller er det bare slik dagens samfunn er? Vi alle er jo mer opptatt av teknologi enn før i tiden. For den er mer tilgjenglig, og samfunnet er bygget opp til et større bruk av sosiale medier og nett. Jeg kjenner selv at jeg blir usikker på hvor lenge ett barn skal sitte med slik ting. Er det rett å ta ifra barnet noe som gleder den? Skal en tvinge barnet til å leke med leker? Er det rett å si at nå er det ikke lov med pad på noen timer? Hva hadde vi selv gjort om vi hadde vært barn den dag i dag? Jeg er selv det en kaller «avhengig» av å sjekke telefonen min til tider og utider. Har det skjedd noe på facebook? Har jeg fått mail? Har det skjedd noe på instagram ol.. Jeg kjenner jo selv at jeg er for opptatt av mobilen, så hvordan kan vi si at barna gjør noe galt når de ser de voksne driver med det? Det som kan være vanskelig for barn å se og forstå er at vi voksne også gjør andre ting en å glane på en skjerm, at vi klarer å legge det fra oss i en periode. Vi sitter ikke konstant nedi en skjerm. Men ett barn vil ikke ha den forståelsen, fordi dette er underholdene og hva vet vi, kanskje lærerikt til og med? Men spørsmålet en må stille seg er jo, blir barnet dummere av å sitte med det? Eller lærer en noe fra det? Hva gir det barnet å bruke padden/datamaskinen? Eventuelt hva skjer om vi nekter barn å bruke padd/data?

Da jeg var liten ble jeg fortalt: «Nå kan du gå ut.. Nå har du sittet lenge inne og sett på tv eventuelt drevet med datamaskinen.» Men hvorfor måtte jeg ut? Hvorfor kan de sitte inne men ikke jeg? Og her gjør vi voksne kanskje en feil? Vi voksne sier en ting, men gjør noe helt annet. Og har vi rett å bestemme over hva barnet gjør og når barnet gjør det? Så lenge lekser er gjort. At barnet gjør så godt en kan på skolen, spør om hjelp når den trenger det, er sosial ellers. Er det noe galt i å la barnet sitte å leke seg med dette? Istendefor å leke med barbie, lego ol. Vi må kanskje akseptere at samfunnet vi lever i, er slik. Barn har funnet en ny måte å «leke» på. Se på Minecraft, har bygges det, det lages byer, store bygninger. Her må det tenkes nøye igjennom, en må planlegge, finne ting som passer sammen, ja nå er ikke jeg ekspert på dette, da jeg ikke spiller dette, men har sett barna spille dette. Å se hvordan de bruker fantasien, se hvordan de tenker og forstår, vel for meg er det helt utrolig. Jeg på 27 skjønner ingenting. Mitt tantebarn på 12 skjønner mer, om ikke mindre min nevø på 6! Så jeg vet ikke jeg, er det virkelig så farlig? Når burde signalene blinke? Når skal en sette en stopper? Jeg er veldig usikker rundt dette, hva tenker du om dette?